Dyrepleieren

Himmel og hav som tiden flyr! Nå er det nesten 4 måneder siden sist jeg skreiv… Mye tid er gått med i planlegging av bryllup. Jepp, Brudulja skal gifte seg med Brudgnomen Hais. Neste sommer. Og alle hjerter gelder seg! Vi gjør det, ihvertfall.

Og jeg jobber. I barnehage fremdeles. Hais kom ikke inn på Lillehammer, så da blir vi er et par år til. På mandag får jeg vel høre om jeg får fortsette i barnehagen eller ei, dessuten har jeg søkt på jobb på en ny dyreklinikk i tillegg til at de vil ha meg tilbake til den gamle. Hey, en må benytte alle sjanser en får i disse tider!

Familien har blitt større igjen også. Lille pelspølsa Ami kom til oss i forrige uke og er i praksis Hais sin. Uansett slo hun seg kjapt til ro her, og plager de to ‘gamlingene’ i timesvis. Arinya tar ikke igjen heller, tror det må være fordi hun vet at Ami er bare valpen. Noe Ami vet å utnytte til fulle. Arinya bare freser og prøver å gå sin vei, men det hjelper ikke. Ami kommer tordnende etter (at det kan være så mye lyd i så små poter!).

Så ting skjer. Idag har hele fam’en (minus Speedy som fikk bli hjemme) vært på tur til Hadeland Glassverk hvor vi kikket på glass og porselen, koste oss ute og far fikk blåst seg nytt colaglass. Han viste såpass interresse for glassblåser-faget at han fikk litt privat omvisning og demonstrasjon av kunsten av de som jobbet der. Aner jeg en glassblåser-spire her, mon tro? Mor endte opp med litt Jelly Beans. Resten settes opp på ønskelista til brylupet… Og mens pelspølsene tok seg en hvil i reiseburet i bilen (mens det regnet ute) fikk mor og far en liten hvil på bakeriet med hver sin digre sjokolade-bolle.

Nå er det middag, dyra ligger strødd i sine repektive hengekøyer og vi har hatt en super dag. Mer planlegging venter, og vi bare koser oss. Det er sånn det skal være. Fortsatt god helg til alle!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vel, ihvertfall mer eller mindre. Jeg er i det minste tilbake i jobb. Jeg fikk jobben i barnehagen jeg var på intervju hos på torsdag! Yey! Så nå har jeg ihvertfall jobb ut juni. Så får vi se til sommeren om vi ender opp i Lillehammer eller blir her. Håper Hais kommer inn på filmskolen i Lillehammer!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter å ha sendt ut x antall søknader på minst like mange stillinger og enda flere søknader som venter på frimerke, så var jeg faktisk på et intervju idag. I en barnehage. Ok, de som kjenner meg vet at jeg ikke er den som er mest glad i unger, but they’re starting to grow on me. So to speak… Nei, ikke familieøkning på gang, heller!

Da de tok opp lønnsnivå og greier, måtte jeg nesten le. Ok, som ufaglært med min ansennitet ville årslønn være på ca 288.000,- i året. Yey! Til sammenligning tok de ufaglært assistent uten ansennitet: ca 18.800,- brutto i måneden… Det er 500,- mer enn det jeg har fått som dyrepleier…! Og det med 3 års utdanning og autorisasjon! Jeg har begynt å halvveis mislike det private jobbmarkedet innen dyrepleie.

Anuwho, stillingen er først og fremst frem til 30. juni, noe som egentlig passer perfekt siden Hais og jeg kanskje kommer til å flytte til Lillehammer-området til høsten, om han kommer inn på filmskolen. Har også søkt på en vikarstilling som dyrepleier ikke langt unna Lillehammer nå også, så den jobben hadde jo bare vært perfekt! Så blir det spennende å se hva som skjer. Ting går uansett fortere fremover nå enn sist jeg drev med jobbsøking.

Dessuten skal jeg på obligatorisk møte med NAV imorra. Og alle vet vel hvor gode erfaringer vi i vårt hushold har med den etaten…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Forrige uke fikk jeg beskjeden. Jeg må permitteres, gjeldende fra og med kommende fredag. Jeg og ei til på jobben. Oss med de dårligste ‘dealene’… Så da står jeg her, da. Uten en anelse om hva jeg skal gjøre fremover. Ok, jeg skal ikke sitte og kjede meg ihjel i soffan mens kontoen krymper. Jeg skal ut og søke på alt mulig, jeg skal ha meg en jobb jeg kan leve av og med. Jeg er en sta jævel, som samboer sier, og jeg gir meg ikke så lett. Så da gjelds det bare å finne noen som har bruk for en dyrepleier med  instruktørkurs.

Noen som trenger hundepass, hjelp med trening eller turkamerat til bikkja si i Asker og Bærum?  

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Julen er på vei og a mor sjøl sitter sjuk i soffan med klesvask og hybelkaniner overalt… Jaja, største julevasken her i heimen blir å dra over gulvet og rydde litt. Jula skal feires på hytta i Valdres hos mine foreldre. Julestemning med snø oppetter vindusrutene og herlig juemat. Apropos julemat, det er viktig å tenke på dyra også. Javisst kan de få kose seg litt de også, men det er viktig å passe litt ekstra på også.

Fet mat er i overflod i jula, og det er ingenting i veien for at Mons eller Pluto får smake litt. Og jeg legger vekt på ordet smake. Hunder og katter bør få et tørrfôr som hovedmåltid hver dag, både fordi det oppfyller de næringskravene de har (ihvertfall gjør et høykvalitatsfôr det) og fordi mage/tarmsystemet deres trenger 6-8 uker på å venne seg til ny mat. Så et hyppig bytte av fôr pleier å gå greit, men det kan også gi problemer med magen.

Fet mat spesielt kan gi prøblemer som løs mage og oppkast. Kanskje ikke helt det man vil ut og lufte bikkja for under gaveåpningen… I verste fall en tur til dyrlegen for magedreining og en skyhøy regning, Og søte kaker har de heller ikke godt av. Mye sukker er ikke en bra ting. Smake er lov, men alt med måte. Frukt går greit å smake på, men nøtter skal man være forsiktig med. Og sjokolade er et strengt fy-fy! Vil du gi snacks til dyra, kjøp noe i dyrebutikken som trygge tyggeleker og småsnacks. Eller prøv en bok som heter "Nam-Nam" med mange oppskrifter på snacks man kan lage selv til hunder. Funker fint for katter og ildere også. Fet mat gir fete dyr, det samme skjer om man gir for mye av hva som helst. Og fete dyr er noe jeg ser alt for ofte. Som hos oss gir fedme diabetes,problemer med hjerte og ledd, og en drøss andre problemer. Fedme er viktig å forebygge hos dyr, de har like vondt av det som det vi har. Men det er en annen diskusjon.

Andre julegaveideer til dyra kan være nytt halsbånd, ny seng, reflekssele eller lekemus. Andre ting kan være ID-merke til katten, type ID-chip som man får satt hos dyrelegen. Halsbånd er ikke noe jeg vil anbefale. Selv om nummer til eier kan stå der, kan katten miste det eller i verste fall sette seg fast noe sted eller få en pote imellom og skade seg på den måten. Med en ID-chip kan man ta med katten til politiet, veterinær, Falck og enkelte dyrebutikker, få opp nummeret som er unikt, slå opp på Dyreidentitet sine sider og finne eier. Senest forrige uke kom det inn en løskatt på klinikken, kun med nummere i halsbåndet som var så slitt at vi knapt kunne se hva som sto der. Nei, takke meg til ID-chip, alle mine dyr har/hatt det. 

Andre ting man må passe på i jula er også julepynt. Katter elsker julekuler, og de i glass kan også knuse. Våre gnagervenner har plutselig fått enda flere lys-ledninger tilgjengelig, og hunder med hale i stuebordhøyde er mer utsatt for levende lys. Det er mange ting man må passe på når man har dyr, men så lenge man tar sine forholdsregler og passer litt ekstra på, så vil julen likevel gå fint. Å leke med gavepapir og pappesker er ofte en ekstra glede for de firbente også, ilderne mine elsker store esker med hull de kan løpe inn og ut av, gjerne med papir inni boksen så det skikkelig rasler når de spretter rundt. 

Som dyreeier har man et ansvar for dyra sine, og ved å passe litt eksta på, vil jula bli hyggelig for alle parter. Kos dere i jula og ta med dyra på feiringen også. Gi dem det de trenger, og etterpå kanskje litt ekstra. Hovedsaken er at jula er som alle andre dager for dyra, bare med flere fristelser og farer. Bruk hodet og pass godt på dem i jula. Og vil du gi bikkja noe ekstra, så ta den med på en ekstra tur ut. Få litt eksrta luft og pust i bakken selv også. Eller gjør som jeg: kos deg i soffan med en ilder sovende i fanget. Snakk om avstressende!

Ha en fortreffelig og trygg jul!

Julehilsen fra Dyrepleiern, Hais og småtrolla.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En sak i dagens Dagbladet forteller om valpen Rosa som ble kvalt da hun prøvde å komme seg ut av buret hun sto i. Det er en tragisk sak, men likevel er det lov å bruke huet. Et tøybur er ikke nok til å "holde på" en valp som gjerne tygger på alt. Et av metall eller til nød hardplast hadde vært så mye, mye bedre, og heller hatt tøyburet som transportbur. En kan skylde på så mangt, men dette er noe alle bør huske på: hunder tygger på ting, spesielt valper. Ting som ikke tåler valpetenner, er ikke trygt. 

Tror jeg skal få satt igang ideen min om Pre-valp kurs… Er jo utdannet hundeinstruktør i tillegg som dyrepleier, og kunne tenkt meg å holde kurs for mennesker som vurderer å skaffe seg hund. Gjerne for de som har hatt hund før og for nybegynnere hvor man kan ta opp temaer som sikkerhet, fôring, veterinærbesøk, trening, forsikring, oppvekst osv. Får høre med sjefen…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ilderne mine kan se ut som små vampyrer med de lange hjørnetenna sine. Trollungen har de lengste jeg har sett, de kakker i parketten når han går og snuser… Vesla har fått utdelt et dårlig sett, hun er 4 år og har måttet trekke 4 tenner de siste 3 månedene fordi de var knekt. To av dem var hjørentennene oppe. Lille Terror Tannløs…  Hvordan hun har greid å knekke dem, vet bare hun. And she ain’t talkin’!

Likevel klarer hun seg fint. Hun klarer fremdeles å bite oss i tærne når hun er gretten, og lekebite hardt nok til å sette merker. Få merker, vel å merke. So to speak… Hun tigger like mye snop som før og har i tillegg blitt mer leken nå som hun ikke har vondt lenger. Noe som sier litt om hvor mye tannhelse har å si for dyra, som ikke kan fortelle hvor de har vondt.

Det jeg merket med henne først, var at hun begynte å bite oss i tærne. Hun gjorde aldri dette tidligere. Dessuten ble hun grinete og var ikke seg selv. Hun begynte å skrape potene mot munnvikene, og riste på hodet så sikkelet skvatt. Hun hadde en misfarget tann fra hun var liten som ikke virket som at den plaget henne. Helt til den forandret farge og hun begynte med alt det andte nevnt ovenfor. Vesla ble med på jobb, og en veterinærkollega sjekket henne. Tannkjøttet hadde begynt å bli rødt og det ble satt opp time til tanntrekk. I mellomtiden fikk hun smertestillende, og aldri har hun sovet så tungt!

Uken etter tanntrekk, mens jeg ga henne en av dagens to antibiotikadoser, så jeg en misfarging på den andre hjørnetannen også. Tilbake med Vesla på jobb, og joda, denne var knekt i tuppen helt inn til nerven og måtte også ut. Som sagt så gjort, men hun måtte vente i to uker før hun fikk trekt den. Så siden hun hadde så vondt, fikk hun smertestillende igjen. Tanna ble trekt, og ny kur med smertestillende og antibiotika igjen.

Trodde selvsagt endelig at alt nå var bra. Men alle onde ting er tre, eller noe sånt… Merket igjen at hun skrapet med potene i munnvikene og ristet fælt på hodet, smattet mye og med tunga på ville veier. Grinete ble hun igjen også. *svarte…* Igjen ble hun med på jobb, og denne gangen var det tanna bak hjørnetanna oppe og nede på høyre side som var knekt. Ny time ble bestilt, og samme runde med smertestillende og antibiotika igjen.

Denne runden ble Vesla nesten ‘høy’ på smertestillende, hun ble så smertefri at hun gikk fullstendig bananas på stuegulvet, løp rundt som en tulling og skravlet i ett sett i nesten en time av gangen. *brt brt brt brt* i ett kjør, dansa rundt på stive bein, krigsdans rundt under stuebord og skinnstol. Lille tuppa som toppen labbet rundt i et kvarter på denne tiden av året før hun fant seg et nytt sovested…

Så nå håper vi på at det er nok tanntrøbbel for en tid fremover. Det jeg er glad for oppi det hele er at jeg har forsikring! Totalregninga kom opp i omtrent 7000,-… Jeg betallte totalt 1500,- i egenandel da det kom på forskjellige egenandelsperioder.  Vesla har fremdeles tannsten, men ikke kjempemye, så det får jeg ta en dag jeg har god råd. Eller når det begynner å bli mye. Siden det er en forebyggende behandling, går det ikke på forsikringen. Men jobben kan jeg gjøre selv. Sånt tar man ikke samtidig med tanntrekk pga bakterier og lettere gir infeksjoner. Så Vesla har en date med narkosen snart igjen. Men skal få slippe for en stund nå. Trollungen får tannsten tre ganger så fort som Vesla, så han får bli med da i samme slengen også. Men akkurat nå tasser de intenanende rundt her. Eller…sover ett eller annet sted her. Murmeldyr…

Poenget mitt er at det er viktig å følge med på tennene til dyra. En hund med tannvondt kan slutte å spise, sture og til slutt bli aggressiv. Det samme med katter, som også er utsatt for en degenerativ sykdom i tennene som kalles ‘neck lesion’ som vil si at emaljen forsvinner langs tannkjøttranden og gir smertefulle hull i tennene. Dette kan sjelden løses på annen måte enn tanntrekk. Ofte gjenkjennes det at katten ‘hakker’ med kjeven når den spiser eller favoriserer en side å tygge fremfor den andre. Det er også viktig å huske på å se etter tannsten, dette kan du også få hjelp til av dyrlegen din. Litt tannsten er ikke uvanlig, men blir det nok, blir det tannkjøttbetennelse, råtne røtter, infeksjon i kjeven og til slutt infeksjon i blodet. Når det går ubehandlet lenge nok. Ånden lukter råttent, dyret kan forandre personlighet og spise mindre.

Tannhelse er viktig, og mange glemmer det hos dyrene. En tannpuss om dagen og jevnlige sjekker hos dyrlegen er til dyrets beste. Og det beste for deres lommebok… Men noen ganger er det ikke noe annet man kan gjøre enn å trekke, som ved tannskader slike som Vesla hadde. Da er forsikringen god å ha! 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Starter en blogg bare fordi jeg følte for det. Og fordi jeg brenner for dyr. Som tittelen kanskje "gives away" så jobber jeg med dyr hver eneste dag. Dessuten kan jeg jo ikke leve uten firfotinger hjemme, så jeg har for tiden to ildere som småterroriserer stuegulvet. 

Som dyrepleier opplever jeg mye rart. Første spørsmål etter at jeg har nevnt min yrkestittel, er "hvorfor ble du ikke veterinær, da?" Akkurat som om ikke dyrepleier er bra nok? Hey, jeg har en treårig høyskoleutdanning, med den danske tittelen "Veterinær sygepleierske". Hørte du? Jeg er faktisk sykepleier! S-y-k-e-p-l…. You get my point. Lurer på hvor mange humansykepleiere som får spørsmål om hvorfor de ikke ble lege? Enn om jeg skal spørre husmora tilbake om hvorfor hun ikke ble ingeniør?

Ok, nok irritasjon over jobbtittelen min. Jeg stortrives som dyrepleier. Og nei, vi driver ikke og bare koser med dyrene hele dagen. Vi organiserer mye av dagen til dyrlegene, tar imot pasienter i resepsjonen, hjelper dyrlegene med behandling av dyrene både på konsultasjonsrommene og bak i kulissene. Vi har ansvar for bestillinger, renhold, og ikke minst assistere under operasjoner med ansvar for anestesi, rene instrumenter, et godt forberedt operasjonsrom og alt det som hører til. Etterpå overvåkes dyrene, operasjonsromet skal ryddes, rengjøres og preppes for neste operasjon. Instrumenter skal rengjøres, pakkes og autoklaveres. For ikke så snakke om blodprøver og urinprøver som skal tas og analyseres eller sendes inn til eksterne laboratorier, prøvesvar som skal registreres, papirer som skal arkiveres, telefoner som skal tas osv osv. No rest for the busy… or something. 

Med andre ord, det er en grunn til at utdanningen er så lang som den er. Det er ikke bare-bare å arbeide med ansvar for andres liv og helse. Selv om de "bare" er noens kjæledyr, så er det faktisk et liv man har ansvar for. Og der det er liv, er det også død. Noen triste skjebner og historier blir det jo, og avlivinger kommer man ikke utenom. Da skal man være der for kunden som mister en følgesvenn, en hjelp for dyrlegen som kanskje trenger assistanse og selvsagt er det like vanskelig hver gang. Selv om man som oftest kan trøste seg med at det er for dyrets beste, så er situasjonen like trist når enda et dyr reiser over Regnbuebroen.

Jeg elsker jobben min, selv med de triste dagene. Jeg elsker dyr og informerer gjerne eiere om ting som kan hjelpe dem med dyrene i hverdagen og når de er syke. Informasjon er en stor del av jobben min, like så mye som små tips og råd. En del av dette har jeg tenkt å skrive mer om i fremtidige blogginnlegg.

Og en ting jeg aldri kan få sagt ofte nok: lurer du på om det er noe i veien med dyret ditt, og om det er akutt: ikke send en epost til klinikken din: RING! Da vil du få den rådgivningen du trenger, og de vil kunne hjelpe deg med å finne ut om dyret trenger en veterinær NÅ eller om det kan vente et par dager. For dyrets beste, så er det bedre å ringe en gang for mye enn en gang for lite. Eller få svar for sent… 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende